Løwe lar det gå sport i det.

I denne sammenhengen handler det egentlig bare om at jeg fortsetter å lage titler som begynner med "Løwe". Det har allerede gått inflasjon i det, hvorfor ikke la det gå sport i det, på toppen av det hele? Jeg har ikke så meget på hjertet per akkurat nå. Grunnen er at jeg i selvransakelsens navn har sett på hva jeg egentlig vil være interessert i å vite om andre mennesker. Det hele startet med mitt stadig voksende hat til Facebook, og dens nyhetsfelt, hvor jeg til enhver tid (det vil si omtrent en gang i uken) må se hva alle venner og bekjente har gjort av elektroniske gjøremål den siste tiden.

Før jeg går videre i denne noe fragmenterte teksten, vil jeg bare få poengtere at jeg ser den slemme ironien i at jeg skriver disse betraktningene i en blog; selve høyborgen av uinteressant elektronisk fundert informasjon. Hvem vil være interessert i å lese dette? Jeg vet ikke. Ole Jacob, kanskje? I så fall: Hei, Ole Jacob! Vi sees i påsken. Facebook og dess like er som lokal-TV for oss som ikke ser noe særlig på TV, hvor man kan hilse til sine nære og si "hei, jeg er i media!". Men vi er jo ikke det.

Vet du hva? Nå som jeg tenkte på hvem som kommer til å lese dette (mine venner og kjente, kanskje et og annet familiemedlem), skal jeg søder meg bruke det for hva det er verdt. Hva er dere interessert i å vite? Hva har jeg drevet med de siste ukene, sier du? Du vil vite hva som har skjedd i mitt liv siden siste publikasjon i dette forum? Vel, vær så arti´. Jeg har faktisk gjort akkurat det jeg ønsker å gjøre, og føler meg veldig heldig som får lov. I noen dager var jeg i Nord-Norge med Petter Carlsen og spilte popmusikk, før jeg kom hjem til Oslo og øvde litt igjen. Siden dro jeg til Kongsberg og spilte rar musikk i to dager med Lars Kurverud (han vet at jeg sier "rar musikk" med kjærlighet), før jeg returnerte til Oslo og by:larm og spilte tre konserter til. Den siste konserten ble holdt i Kulturkirken Jacob, med bandet Splashgirl, og sjelden har jeg hatt en så god følelse etter en konsert. Lokaler og instrument var så perfekt at alle musikalske intensjoner kom til sin rett, hvilket er ganske sjeldent. Enn videre ble det en hviledag på søndag (nesten som i gamle dager, da man gikk på skole), før denne uken begynte med Fofonebkonsert på Garage. Personlig synes jeg denne konserten gikk lukt sørover, men det er kun basert på egen innsats. Resten av bandet gjorde en strålende innsats, kanskje først og fremst Randi (som for en gangs skyld var fornøyd med sin innsats, heldigvis).

Vil dere vite mer? Vel, jeg får bare helle det ut. Denne uken har jeg jobbet litt med undervisning, samt hatt en god porsjon kontortid, og på lørdag skal jeg søder meg på Earthkonsert på Garage! Du store allstyrendes så fint det skal bli!

Ikke forvent at alle innlegg blir like informative som dette. Rett som det er går jeg tilbake til de observerende, elitistiske betraktningene jeg liker best. Hei så lenge.

Løwe er atter inspirert.

Som man kan lese på denne internettsiden (hvis man leter med lys og lykte etter datoer og annen sentral informasjon), er det gått svært lang tid siden jeg sist sendte inn et innlegg. Nærmere bestemt nesten ett år omtrent, hvis man ser på den måten (det hele avhenger av hvordan man visualiserer året). (Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne skrive alle disse innstikkene som fotnoter, men ettersom jeg er noe av en internetteknisk noldus, blir det stående innenfor parenteser på denne måten. Noe rotete, men funksjonelt nok.)

Så hvorfor har det gått så lang tid siden siste innlegg? Har man vært for travel til å bale med trivialiteter? På ingen måte. Har man mistet interessen for små hverdagsbetraktninger? Nei, så men(n?).

Nei, saken er ganske enkelt den (vel, enkelt er det egentlig ikke): for omtrent et år siden mistet jeg tilgangen til denne siden. Min egen hjerne hadde bestemt seg for å dolke meg i ryggen ved å glemme passordet. Dette høres ut som en svært tafatt begrunnelse, og de som måtte ha den innvendelsen har helt rett. Da jeg skulle få tak i det glemte passordet gikk jeg meg vill i verdensvevens buskas, og kom meg på ingen måte helskinnet ut på den andre siden. Det vil si, jeg glemte igjen bloggen min der inne. For kun få minutter siden leste jeg unge Nordheims stadig oppdaterte blogg, og ble sant å si en smule misunnelig. Her har tyskern et prakteksemplar av en blogg, mens jeg simpelthen vansmekter, hva trivielle, elektroniske betraktninger angår.

Vel, jeg akter å gjøre noe med det, men ikke med noe slags megalomant manifest der jeg proklamerer at jeg skal være tidenes blogger. Nei, jeg akter tvert imot å skrive mine små innlegg når det måtte passe, og det blir ikke nødvendigvis ofte. Men på den annen side kan det godt bli det også.

Passordet er gjenfunnet, eller strengt tatt er det vel regenerert, med viktige alterasjoner.

Takk for oppmerksomheten. (Her ville det passet aldeles fortreffelig med en kort fotnote om at jeg kanskje slett ikke får noen oppmerksomhet, men det er nå bare slikt man sier).

Hei.