Løwe er atter inspirert.
Som man kan lese på denne internettsiden (hvis man leter med lys og lykte etter datoer og annen sentral informasjon), er det gått svært lang tid siden jeg sist sendte inn et innlegg. Nærmere bestemt nesten ett år omtrent, hvis man ser på den måten (det hele avhenger av hvordan man visualiserer året). (Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne skrive alle disse innstikkene som fotnoter, men ettersom jeg er noe av en internetteknisk noldus, blir det stående innenfor parenteser på denne måten. Noe rotete, men funksjonelt nok.)
Så hvorfor har det gått så lang tid siden siste innlegg? Har man vært for travel til å bale med trivialiteter? På ingen måte. Har man mistet interessen for små hverdagsbetraktninger? Nei, så men(n?).
Nei, saken er ganske enkelt den (vel, enkelt er det egentlig ikke): for omtrent et år siden mistet jeg tilgangen til denne siden. Min egen hjerne hadde bestemt seg for å dolke meg i ryggen ved å glemme passordet. Dette høres ut som en svært tafatt begrunnelse, og de som måtte ha den innvendelsen har helt rett. Da jeg skulle få tak i det glemte passordet gikk jeg meg vill i verdensvevens buskas, og kom meg på ingen måte helskinnet ut på den andre siden. Det vil si, jeg glemte igjen bloggen min der inne. For kun få minutter siden leste jeg unge Nordheims stadig oppdaterte blogg, og ble sant å si en smule misunnelig. Her har tyskern et prakteksemplar av en blogg, mens jeg simpelthen vansmekter, hva trivielle, elektroniske betraktninger angår.
Vel, jeg akter å gjøre noe med det, men ikke med noe slags megalomant manifest der jeg proklamerer at jeg skal være tidenes blogger. Nei, jeg akter tvert imot å skrive mine små innlegg når det måtte passe, og det blir ikke nødvendigvis ofte. Men på den annen side kan det godt bli det også.
Passordet er gjenfunnet, eller strengt tatt er det vel regenerert, med viktige alterasjoner.
Takk for oppmerksomheten. (Her ville det passet aldeles fortreffelig med en kort fotnote om at jeg kanskje slett ikke får noen oppmerksomhet, men det er nå bare slikt man sier).
Hei.
Så hvorfor har det gått så lang tid siden siste innlegg? Har man vært for travel til å bale med trivialiteter? På ingen måte. Har man mistet interessen for små hverdagsbetraktninger? Nei, så men(n?).
Nei, saken er ganske enkelt den (vel, enkelt er det egentlig ikke): for omtrent et år siden mistet jeg tilgangen til denne siden. Min egen hjerne hadde bestemt seg for å dolke meg i ryggen ved å glemme passordet. Dette høres ut som en svært tafatt begrunnelse, og de som måtte ha den innvendelsen har helt rett. Da jeg skulle få tak i det glemte passordet gikk jeg meg vill i verdensvevens buskas, og kom meg på ingen måte helskinnet ut på den andre siden. Det vil si, jeg glemte igjen bloggen min der inne. For kun få minutter siden leste jeg unge Nordheims stadig oppdaterte blogg, og ble sant å si en smule misunnelig. Her har tyskern et prakteksemplar av en blogg, mens jeg simpelthen vansmekter, hva trivielle, elektroniske betraktninger angår.
Vel, jeg akter å gjøre noe med det, men ikke med noe slags megalomant manifest der jeg proklamerer at jeg skal være tidenes blogger. Nei, jeg akter tvert imot å skrive mine små innlegg når det måtte passe, og det blir ikke nødvendigvis ofte. Men på den annen side kan det godt bli det også.
Passordet er gjenfunnet, eller strengt tatt er det vel regenerert, med viktige alterasjoner.
Takk for oppmerksomheten. (Her ville det passet aldeles fortreffelig med en kort fotnote om at jeg kanskje slett ikke får noen oppmerksomhet, men det er nå bare slikt man sier).
Hei.
posted by Løwe at 3:41 AM
3 Comments:
Da er det vel bare aa oppmuntre med en liten kommentar. Kjör paa! pass paa at det ikke gaar inflasjon i bruken av etternavnet ditt i overskriftene..
Jeg gleder meg til fortsettelsen... :)
Det er gøy å snoke.
Nevnte inflasjon er nok allerede tilfelle, og jeg begynner å angre meg. Det er i utgangspunktet et estetisk valg fra min side, men jeg ser at det kanskje rent språklig er noe enfoldig.
Post a Comment
<< Home