Løwe puster lettet ut.

Jeg gikk nettopp ut døra med den hensikt å måke snø av taket over soverommet. Det begynner å bli tungt der oppe, med en god meter våt snø, sørpe og is. Jeg er svært glad i snø og har allerede laget både hule og snølykt, og jeg synes i det hele tatt det er fascinerende når naturen bare sier hvor skapet skal stå og således viser at vi har svært lite vi skal ha sagt.

(Det later til at sørlendingen er lettere å sette ut av spill enn den gjengse mann fra lenger nord enn Risør)

Men tilbake til historien. Jeg gikk altså ut, slamret ganske godt med døra -den har trengt det i det siste, grunnet litt snø i hengslene og rundtomkring. Det var rett og slett en reflekshandling. Det som så skjedde var imidlertid litt skremmende: vibrasjonene fra dørslamringen må ha beveget seg opp til taket rett til venstre og ca. 6 meter opp for meg. Resultatet ble ikke klart for meg før jeg var kommet meg inn i portrommet der postkassene og søpla befinner seg (hvor jeg også var under tak og trygg som e litta fugleunge). Da kjente jeg en lett risting, deretter et drabelig smell og en liflig kalddusj av snø i ryggen. Et greit lite tonn med snø hadde ramla ned ca. ett sekund etter at jeg var utenfor dens rekkevidde. Alt den fikk på meg var en lett horisontal sørpedusj. Ikke mye å få vondt av.

Den vesle mopeden som for tiden befinner seg i bakgården vår (neimen ikke sikker på hvem som eier den, men de kan neppe være særlig glad i den) gikk det imidlertid verre med. Tung snø. Nåja, det var litt skummelt, og det hadde sikkert ikke vært sunt for meg å havne under det raset, men det er nå ikke verre enn at jeg nå skal opp og måke taket litt. Like greit å ta det før alle de andre dørslamrerne i bygget kommer valsende. Det kommer jo til å bli fryktelig rotete i bakgården vår.

Nå, det var det. Det var ikke egentlig dette jeg tenkte å skrive om.

Løwe gjør som Mari sier.

Ja, så var jeg tilbake igjen. Etter det lille utbruddet nedenfor -i sin helhet skrevet i tredje person, er jeg tilbake som meg selv (mer eller mindre) og har ting å fortelle. La meg først fortelle dette: jeg har ikke unnlatt å skrive i denne spalten (det var det vi ble enige om, ikke sant?) fordi jeg ikke har ting å fortelle. For det har man jo, stort eller lite. Nei, jeg må innrømme at jeg helt glemte at spalten eksisterte, og plantet dermed begge bena i den samme fella som mange andre ny-bloggere (ble ikke vi enige om spalte? Jo, så la oss kalle dem spaltister.): nemlig at man går ut med brask og bram og proklamerer høylydt sin inntreden i det elektroniske fellesskap, men hva skjer så? Jo, man går ut for hardt. Man går ut for hardt og sprekker omtrent halvveis ut i femmila.

Midtveis i en hyggelig aften med frk. Gudmundsen, frk. M. Klingen, hr. Røyne og en hel del andre, kom jeg inn på emnet om de forlatte elektroniske spalter. Eller, la oss nå heller si at frk. M. Klingen uttrykte sin misnøye over den gjengse manns resignasjon ved tastaturet: "du træng jo itt skriv my! Skriv nån få ord!". Nå vil jeg tro at de fleste som har lest min spalte (hyggelig) nok har bitt seg merke i en viss tendens til det motsatte, men jeg er allikevel med på Klingens resonnement; skriv noen få ord og hold spalten gående. Joda, jeg skal gjøre et forsøk.

Vi tar det kort. Inspirert av unge Nordheim presenterer jeg en liste over ting jeg KUNNE ha skrevet om de siste månedene. Vi anvender stikkordsform og en frekk liten kalendarisk inndeling:

November:
Snart jul. Fofoneb og Fym! reiser på turné i Iveco Turbo Deilig og opplever saker og ting. Rarest: Asylmottak i Lier.
Splashgirl på turné med Mikado. Rarest: 3D-film på akvariet i Bergen. Best: Nefertiti! Snakker om sted. Makan. (Nei, det finnes ikke).

(jeg legger merke til at jeg allerede mislykkes i å benytte stikkordsform. La det falle.)

Desember:
Husker ikke stort fra desember. Uvisst hvorfor. Siste del av måneden ble tilbrakt hjemme på gården. Stor stas! Jul er alltid bra, og jeg har en bra familie å feire den med. Nyttår på hytta med fine folk og helt uten raketter. Bare et bål ved midnatt. Perfekt.

Januar:
Oj, teater! Tara og jeg skrev musikk til Hobbiten i desember. I januar var tiden kommet til å lære bort sanger til snille små barn og usikre, forelskede tenåringer.
Dessuten: En liten beskjed til Splashgirl fra AIM Records: vil dere gi ut plata deres 26. mars? Oj, kort varsel, men okei.

Februar:
Oj, mer teater. Halvparten prøver og halvparten forestillinger. Mye greier. Ganske moro.
Dessuten: En liten beskjed til Splashgirl fra AIM Records: vil dere gi ut plata deres 19. mars? Oj, kortere varsel. Okei!

Det har selvfølgelig vært mye mer, men dette får holde. Jeg kommer nok til å slippe mer informasjon fra de foregående månedene i kommende innlegg.

Ryk og reis.

Løwe kommer krypende tilbake...

...for nå er det så lenge siden han har skrevet, at han rett og slett gremmes. Han skammer seg seg ikke så rent lite heller. Tenke seg til; å ikke skrive en setning, ikke så mye som en stavelse på flere måneder. Det er i sannhet deprimerende. Han ønsker å uttrykke sin ydmyke beklagelse, og for å få en slags emosjonell distanse til det hele, har han valgt å skrive dette innlegget i sin helhet i tredje person. Litt som Julius Cæsar, som jo også måtte svare for et par pinligheter i sin tid. Riktignok var han visst en dyktig leder og en karismatisk karakter, men det er ikke dette vi er her for å snakke om idag.

Nei.

Vi er her for å snakke om Løwes sørgelige og nederdrektige tilbaketrekning fra sin egen blog (han liker egentlig ikke det ordet så godt, forresten. La oss heller kalle den en spalte), en tilbaketrekning i skyggene, uten å legge igjen en eneste beskjed, ikke et livstegn, ikke et oppklarende ord. Vel, nå er han tilbake, og det er ikke umulig at han har et og annet å si ifra om fremover.